Krykker… eller egentlig bare ganske smarte verktøy?
Jeg har tenkt litt på dette med “krykker” i det siste. Særlig etter en uke med mye styr i forbindelse med hopphelga. Jeg veit at å delta på det, i den grad jeg har gjort de siste to åra, koster ganske mye.
Men det er verdt det! Så jeg finner måter å pushe gjennom det på. Med “krykker” og det hele.
Før så jeg på alt jeg gjorde for å komme meg gjennom hverdagen som nettopp det – krykker. Litt sånn… “åh, jeg må ha dette for å fungere, det er sikkert ikke helt bra”.
For jeg hadde system. Mye system.
Klær lagt frem dagen før.
Frokost klar.
Lunsj klar.
Leggetid som nesten kunne vært godkjent av Forsvaret.
Og hvis noe av dette kræsja? Kaos. Fullstendig kaos!!
Da følte jeg meg svak. Som om jeg ikke “tålte livet” på samme måte som alle andre. Som om jeg måtte ha støttehjul, mens resten av verden suste avgårde på tohjulssykkel uten hjelm og med vind i håret.
Men veit du hva jeg har skjønt nå?
Det er jo ikke svakt. Det er jo smart!
Jeg lagde meg forutsigbarhet i en verden som ofte føltes alt annet enn forutsigbar. Jeg bygde meg små tryggheter, små systemer, små pauser i kaoset. Ikke fordi jeg var svak, men fordi jeg prøvde å fungere.
Og det gjorde jeg jo. Jeg fungerte faktisk ganske bra, takket være alle dissa “krykkene” mine.
Så kanskje vi må slutte å kalle det krykker? For det høres jo ut som noe man må ha. Noe man ikke kan klare seg uten.
Hva om vi heller kaller det verktøy? 🛠️
For det er jo det det er. Verktøy for å stå stødig. Verktøy for å få puste. Verktøy for å komme seg gjennom dager som ellers kunne blitt altfor tunge.
Og la oss være ærlige:
Verden i dag krever ganske mye av oss. Tempoet er høyt, forventningene er mange, og det er ikke akkurat lagt opp til at alle skal passe perfekt inn.
Så da er det kanskje ikke så rart at noen av oss trenger litt ekstra struktur i hverdagen for å få det til å gå rundt?
Jeg er fortsatt en kontrollfreak. (Der sa jeg det høyt 😅)
Jeg liker fortsatt planer.
Jeg liker fortsatt å vite hva som skjer.
Men forskjellen nå er at jeg ikke skammer meg over det.
Jeg ser på det som en styrke nå!
Samtidig har jeg lært noe annet også, og dette er viktig:
Jeg kan ikke bli helt avhengig av verktøya mine!
Jeg må tåle at ting ikke alltid går etter planen.
Jeg må tåle å slippe litt tak.
Jeg må av og til tørre å kaste krykkene…
og danse litt i gata!! 💃
Bare fordi jeg kan. Bare fordi livet ikke alltid trenger å være så kontrollert.
Og vet du hva som er det fine da?
Krykkene, eller verktøya, de forsvinner ikke.
De ligger der fortsatt 🤩
Jeg kan plukke de opp igjen når jeg trenger dem. Når hverdagen kicker inn.
Når livet blir litt mye igjen.
Og det er helt greit!
For dette handler ikke om å klare seg uten. Det handler om å finne balansen.
Mellom kontroll og kaos.
Mellom plan og spontanitet.
Mellom å holde seg oppe… og å gi litt slipp.
Og akkurat der, et sted midt imellom, der trives jeg ganske godt 🤩
En liten oppsummering av helga 😅
