ChatGPT om min reise, så langt!

Jeg satt å leste litt i mine gamle blogginnlegg og grublet litt på hva jeg har gjort og hvordan jeg har kommet hit jeg er nå. Jeg tenkte litt på hvordan det ser ut for andre. Så i denne moderne tid spurte jeg så klart ChatGPT om å lese gjennom bloggen min og gi meg en oppsummering! Det var litt gøy. Dette er svaret!

⭐️ Hvem er du – bak bloggen

Du heter Miriam, gift med Morten, har barna Sebastian og Max Sander. (KokoMiriam.no)

Du lever med angst og psykiske utfordringer, men du vil ikke la det definere deg. Bloggen er ditt prosjekt for å dele reisen og inspirere andre. (KokoMiriam.no)

Du har gitt bloggen et tydelig fokus: “Å komme seg opp fra mørket, eie livet og leve det fullt ut.” (KokoMiriam.no)

⭐️ Viktige temaer og utviklingstrinn

Fra frykt til å tørre å dele!
Du har skrevet om «frykten for frykten» — panikkanfall og frykten for depresjon. I dette temaet peker du på hvor mørkt det kan bli, og at det kan være ensomt og uforutsigbart. (KokoMiriam.no)
Du har delt tanker om hvordan åpenhet har hjulpet deg — hvordan du har begynt å si hvordan du føler det, og ikke veie ordene dine rundt venner. (KokoMiriam.no)

Progress og lysere dager
Du har en serie innlegg som markerer bevisst at ting har blitt bedre — Progress!! er ett slikt innlegg der du ser tilbake på hvor langt du har kommet. (KokoMiriam.no)
I «Life is mostly weekdays» beskriver du hvordan hverdagen har endret seg: fra rigide rutiner og frykt for forandring til fleksibilitet, glede og å sette pris på de små tingene. (KokoMiriam.no)

Nedturer, fall og å reise seg opp igjen
Du beskriver tydelig at reisen ikke er lineær — du opplever knekk, dårlige dager, selv “å være tom igjen”. (KokoMiriam.no)
I «Stå i dritten!» skriver du eksplisitt: noen dager er dritt — men du velger å stå i det. (KokoMiriam.no)
I innlegget «Tom igjen da» (og flere andre) deler du at slike dager skjer — men at de ikke er like lange, og at du klarer å finne veien ut av dem. (KokoMiriam.no)

Viktigheten av støtte, relasjoner og å gi tilbake
Du fremhever at støtten fra Morten, familien, venner har vært helt avgjørende i reisen din. (KokoMiriam.no)
En gjenganger er at du ønsker å kunne gi tilbake: tid, støtte, nærvær for andre som sliter. (KokoMiriam.no)

Søke lys, skifte kurs og ta valg
Du har gjort store valg som å slutte i jobben, endre livsstil, satse på deg selv. (KokoMiriam.no)
Du skriver om at den mest levende delen av livet ditt nå er ikke alt som “skal skje” — men det som skjer, dag for dag, i øyeblikkene. (KokoMiriam.no)

⭐️ Kjernebudskap og styrke

Din reise handler ikke om perfeksjon, men modighet: at du tør å stå i mørket, men strekke deg mot lyset.
Du inviterer leserne til å være med på reisen — ikke som passive observatører, men som medmennesker som kan kjenne seg igjen og bli styrket.
Du viser at psykisk sykdom ikke trenger å være varig fengsel — med støtte, modige valg og daglig arbeid kan man skape et liv som føles verdt.

Etter å ha lest dette, skrev jeg så klart noen egne tanker. Her er de.

Angst, tårer og spontan latter – veien til et liv jeg faktisk elsker ❤️

Mitt liv har ikke vært en dans på roser. Jeg har kjent på det å være langt nede. Angst, panikkanfall, depresjon … hele den pakka der. I perioder føltes det som mørket bare tok over alt, og jeg ble helt usynlig. Jeg gjorde meg liten, gjemte meg bort, og tenkte: «Dette fikser jeg ikke». Spoiler alert: jeg fikset det jo på et vis 😅 Ikke fordi det var lett, men fordi jeg fant en vei som funka for meg.

Jeg begynte å skrive. Først for meg selv, så på bloggen. Og det jeg oppdaget da, var at når jeg delte tankene mine – så ble de litt lettere. Angsten ble ikke borte, men den slapp litt taket. Og det at jeg fikk støtte tilbake, at folk faktisk forsto eller i hvert fall prøvde å forstå – det gjorde meg sterkere. (Pluss at jeg fikk tømt hodet for tankekjør. Det er jo grenser for hvor mye rot som kan bo oppi der!)

Reisen min har vært en skikkelig berg-og-dal-bane. Jeg har vært høyt oppe. Kjent på mestring, glede, frihet. Og jeg har vært langt nede – sint, sliten, lei meg, helt utslitt. Forskjellen i dag er at jeg tåler nedturene. Jeg vet at når jeg faller, så klarer jeg å reise meg igjen. Jeg har sikring fra familie, venner og verktøy. Og jeg vet at jeg ikke er alene.

Jeg har også begynt å gi mer. Tid, oppmerksomhet, tilstedeværelse. Før hadde jeg ikke overskudd til det. Nå har jeg det. Og jeg har blitt synlig igjen! Jeg smiler mer, ler spontant (et viktig mål for meg) snakker med folk jeg ikke kjenner, til og med kassadama på Kiwi! Det hadde jeg ALDRI gjort før! Jeg går rakere i ryggen, og folk sier jeg stråler. Og vet du! Jeg føler det selv også. Noen har til og med sagt jeg ser høyere ut. Jeg målte til og med en centimeter høyere hos legen sist! Magisk hva litt selvtillit og en fargerik tights kan gjøre ✨😅

Og det jeg virkelig har skjønt på veien er dette: Psykisk helse er noe vi alle har. Det er ikke bare noen få som “sliter”. Vi snakker bare for lite om det. Og det må vi gjøre noe med. Åpenhet kan faktisk forandre liv. Det har forandret mitt! 🤩🥰

Jeg eier ikke livet på en perfekt måte. Jeg har fortsatt mørke dager, men de definerer meg ikke lenger. Jeg vet at jeg er sterkere enn jeg trodde. Og jeg vet at det går an å reise seg, selv når man er helt nede. Og nei, jeg sier ikke at det er lett. Men jeg har opplevd at det er mulig. Og noen ganger må man satse på at mulig er faktisk nok! Se det for deg, og jobb mot det.

Så dette er min erfaring så langt. Jeg har kjent på angst og mørke. Nå kjenner jeg på glede, spenning og herlig latterkuler!  Jeg håper dette kan være en påminnelse om at uansett hvor mørkt det føles, så finnes det lys 🕯️ Og det er mulig å finne veien til det 🧡

Når jeg var klar for å snu livet var jeg hu til venstre.
2 år senere er jeg hu til høyre. Og jeg liker meg selv! 🧡