Sorg og tid
Her er mine tidligere Facebook innlegg på denne dagen.
21. september 2013 opplevde jeg min verste dag, og mitt første møte med en sorg som var så dyp, tung og altoppslukende at jeg blei fanget i en verden av angst og depresjon. Jeg klarte ikke fortsette en hverdag i en verden hvor alt når som helst kunne snu til mitt livs største mareritt. Alt var farlig og skummelt. Verden var utrygg og jeg ville ikke ha noe med den å gjøre. Jeg gråt hver dag. Det verste var at det var ikke bare verden som var skummel. For kroppen hadde svikta meg også. Den hadde ødelagt drømmen om et barn med Morten. I tillegg fortsatte den bare å svikte! Den gjorde meg fysisk syk. Så jeg måtte ligge på sykehuset og kjempe mot infeksjoner. Den fortsatte å kjøre på med hormoner. Jeg hadde jo tross alt født et barn. Så hver gang jeg så i speilet så jeg restene av mamma magen. Jeg så den super stramme sports bh’n som skulle sende signaler om at melk ikke var nødvendig. Barnet jeg hadde født kom aldri til å drikke min brystmelk. Blødning, tårer og hormon svingninger. Avgjørelser måtte taes i forhold til begravelse, seremoni eller ikke. Egen gravplass eller ikke. Og alt måtte gjøres fra sykesenga. Det føltes surrealistisk og på en rar måte trygt.
Hjemme igjen fortsatte angsten å ta enda mer overtak. Jeg blei redd for å være alene hjemme uten Morten. Jeg var redd når Morten og Sebastian var ute. Jeg sjøl kom meg ikke ut av huset. Det tok lang tid før jeg gradvis klarte det. Jeg begynte å skrive litt. Jeg delte litt gjennom bloggen. Snakka med folk. Å være åpen virka som hjelp litt. Gradvis kom jeg på jobb, og ut i verden. Angsten blei bare en del av livet.
Sorgen kom i bølger. Noen så store at jeg drukna. Noen så små at jeg blei våt på sokkene. Noen perioder gråt jeg hver dag. Noen ganger føltes det som et svik at andre fikk levende babyer. Jeg synes det var vanskelig å forholde meg til gravid og babyer rundt meg. Sorgen dukka opp overalt og når som helst. Noe på TV kunne trigge det, eller noe noen sa. Plutselig blei jeg så trist at jeg ikke viste hva jeg skulle gjøre eller hvordan jeg skulle takle det. Det føltes som jeg aldri skulle komme videre. Jeg kom for alltid til å være låst i denne fryktelige tilstanden.
Men plutselig så kom 21. september litt overraskende på. Jeg opplevde ikke den økende tristheten fra starten av september. Den kom bare uka før. Situasjoner som tidligere hadde trigget gråte anfall, gjorde ikke det lenger. Jeg begynte å glede meg over folk som fødte levende barn, og kunne kjenne på ekte glede over at de slapp å oppleve det jeg hadde gjort. Morten og jeg bygde oss et liv som passet vår nye hverdag, og ga slipp på drømmen vi hadde lagd oss. Vi aksepterte det. Kampen mot angsten blei viktigere enn noen gang!
Idag våknet jeg og var litt splittet. Splittet mellom en glede over å ikke ha kjent en tyngende sorg den siste tiden. Tankene har streifet innom Max Sander og det som kunne ha vært. Men så kjenner jeg på at jeg har et så utrolig rikt og fantastisk liv, og at savnet ikke lenger er like vanskelig. Det skremmer meg litt. Gir meg skyldfølelse. Hva slags følelsesløst menneske kan slutte å sørge over barnet sitt!! Så minner jeg meg på at det er overhode ikke det som har skjedd! Jeg savner han, hver eneste gang jeg gleder meg over livet jeg har. Hver gang jeg går ut døra og blir bergtatt av skjønnheten jeg bor i, kommer det et lite sekund en tanke om hvor utrolig annerledes det hadde vært om jeg hadde fått beholde min lille stjerneblomst. Men det fikk jeg ikke. Og ingenting jeg gjør kan endre det. Så at jeg klarer å smile, nyte og glede meg over livet mitt, refletkterer på ingen måte hvor mye jeg sørger over livet som kunne ha blitt. Det viser bare hvor flink jeg har blitt til å sette pris på alt det jeg har fått. Alt det jeg fikk beholde. Det ene utelukker ikke det andre. Jeg sørger over de menneskene jeg ikke kan gi en klem, men jeg gråter ikke like mye lenger. Min sorg er nå små glimt av savn. Så skifter jeg fokus, kikker opp mot himmelen og gleder meg over at alle de meneskene nå sitter sammen der oppe og fryder seg over min fremgang. De jubler for hver seier. Hver opptur er de med opp. Hver nedtur, drar de meg oppover igjen. Hver gang jeg er sliten kan jeg føle at de oppmuntre meg.
Jeg fikk høre at tiden ville hjelpe, men jeg trodde ikke på det. Nå skjønner jeg det. Tiden har lært meg en måte å leve med det på. Jeg har ikke glemt Max Sander og de andre jeg har mista. Jeg har lært at jeg kan glede meg over det livet jeg lever og samtidig minnes de. Så tiden har hjulpet. Men det tok en del tid asså!
Håper du har funnet en måte å takle din sorg på og har en herlig søndag 🧡
Nyter denne utsikten idag 🤩